Hvitvaskingsloven trådte i kraft 15. april 2009. Loven pålegger finansnæringen å foreta kundekontroll for å forsikre seg om at deres kunder ikke misbruker det finansielle systemet til å hvitvaske penger. 
Det finnes mange måter å hvitvaske et utbytte på. Noen metoder er enkle; utbytte settes inn på konto til venner og slektninger for så å bli tatt ut kontant, veksles og smugles kontant til utlandet, eller benyttes til kjøp av dyre forbruksgjenstander som biler, klokker, elektronikk. Andre metoder er mer avanserte. Utbytte kan for eksempel kanaliseres inn i en næringsvirksomhet, for eksempel ved fiktive salg eller ved at kostnader holdes utenom regnskaper og dekkes av utbytte fra straffbare handlinger, for senere å tas ut av virksomheten som tilsynelatende lovlig overskudd. Høy strafferamme for hvitvasking De mest avanserte hvitvaskingsmetodene gjennomføres ofte ved hjelp av profesjonelle forvaltere, hvor finansielle transaksjoner i flere ledd gjør det vanskelig å følge pengene, samtidig som eierskap tilsløres ved bruk av typiske skatteparadisselskaper. En forholdsvis ny metode er kjøp og salg av kryptovaluta som gjør tradisjonelle, sporbare bankoverføringer unødvendige. Hvitvaskingslovens formål er å forebygge og avdekke transaksjoner med tilknytning til utbytte av straffbare handlinger eller tilknytning til terrorhandlinger. Finansnæringen må være i stand til å dokumentere overfor tilsynsmyndighetene at man oppfyller lovens krav til løpende oppfølging av eksisterende kundeforhold. Kredittilsynet har hjemler til å gripe inn overfor virksomheter som ikke følger lovens krav. Hvitvasking kan i visse tilfeller straffes med fengsel opptil 15 år, uavhengig av om hvitvasker selv har tjent noe på handlingen. Kunder må være forberedt på å gi flere opplysninger Finansinstitusjoner som bank og forsikring er pålagt å stille spørsmål som avdekker privatpersoners eller bedrifters bruk av finansielle tjenester. Sentralt i dette arbeidet ligger det å kjenne kunden og opphavet for pengene som passerer gjennom systemene man administrerer. Finansinstitusjonen må blant annet kjenne til formålet med kundeforholdet. Både privatkunder, bedriftskunder, nye kunder og eksisterende kunder må derfor være forberedt på å avgi mer informasjon enn de er vant med, i tillegg til å kunne legitimere seg på vanlig vis. Får finansinstitusjonen ikke et tilfredsstillende svar på sine spørsmål, kan det hende at de nekter å utføre den forespurte tjenesten, med all rett. Bekjempelse av hvitvasking Det er Enheten for finansiell etterretning (EFE) i ØKOKRIM som har i oppgave å motta og analysere meldinger om mistenkelige transaksjoner fra rapporteringspliktige. Dette kan være banker, pengeoverføring-foretak, revisorer, regnskapsførere, eiendomsmeglere og så videre. Resultatet formidles til politidistrikter, særorganer, utenlandske politimyndigheter og norske kontrollmyndigheter, som har den utøvende oppgaven. Finansnæringen har laget et hefte som er ment å gi et lite innblikk i denne problematikken, hvilke typer kriminell aktivitet som truer, hvordan man jobber mot den og hva det krever av ressurser. Ny og strengere lov i 2018 Det er ventet at en ny lov om hvitvasking vil tre i kraft i løpet av 2018. Denne er basert på utredningsarbeid gjort i løpet av 2016 og foreslår blant annet tiltak i forhold til digitale penger. For finansnæringen er det blant annet verdt å merke seg at det foreslås innført et nytt strengt sanksjonsregime hvor kontrollmyndigheten kan ilegge øverste ledelse i rapporteringspliktige virksomheter, som for eksempel finansforetak, advokater og revisorer store bøter (overtredelsesgebyr) for grove og gjentatte brudd på regelverket. Lovdata: Forskrift om tiltak mot hvitvasking Kilder: Finansnorge.no, Økokrim, Hvitvasking.no
