[fusion_builder_container hundred_percent=”yes” overflow=”visible”][fusion_builder_row][fusion_builder_column type=”1_1″ background_position=”left top” background_color=”” border_size=”” border_color=”” border_style=”solid” spacing=”yes” background_image=”” background_repeat=”no-repeat” padding=”” margin_top=”0px” margin_bottom=”0px” class=”” id=”” animation_type=”” animation_speed=”0.3″ animation_direction=”left” hide_on_mobile=”no” center_content=”no” min_height=”none”]

fisk-i-broed

Norsk fisk i norsk brød – en saga blott?
(klikk bilde for oppskrift)

FN har lagt frem en fersk klimarapport som gir grunn til bekymring. Norges Bondelag skriver på sine nettsider at rapporten er dramatisk, og krever at regjeringen gjør grep for å sikre norsk matproduksjon basert på norske ressurser. I rapporten anslår FN at verdens matproduksjon vil synke med 2% hvert tiende år som følge av klimaendringer. Videre anslås det at behovet for mat vil øke med 14% innenfor samme tidshorisont.

Vi har tidligere skrevet om den bekymringsfulle situasjonen ved norsk grad av selvforsyning. Forrige år alene sank graden av selvforsyning med 5% – og Norge produserer i dag kun 40% av de matvareressursene vi trenger. Bondeorganisasjonene er både skeptiske og kritiske til den sittende regjeringens mål om en sterkere konkurranseutsetting og markedsregulering av landbruket.

Det har vært en kraftig effektivisering innen norsk landbruk siden tusenårsskiftet. Dette er likevel ikke nok til å opprettholde graden av norsk selvforsyning. I 2012 viste tall fra NILF (Norsk Institutt for Landbruksforskning) at produksjonsmengden har økt med 7% de siste 10-12 årene, samtidig som det totale arbeidsforbruket har gått ned med 40%. Ingen andre segmenter innen norsk industri og produksjon kan vise til tilsvarende effektiviseringstall. Likevel skal presset på norske bønder og norsk produksjon sannsynligvis økes ytterligere, i form av sterkere konkurranseutsetting.

Selv om konkurranse både kan være sunt og stimulere til effektivisering og innovasjon må man likevel ta inn over seg at Norge er et dyrt land å produsere i. Kun 1% av vårt jordareal er dyrkbar mark, og den er relativt spredt. Prisnivået på innsatsfaktorer (maskiner, drivstoff, lønninger etc.) er ganske høyt sett i forhold til land det kan være naturlig å sammenlikne seg med. Vekstsesongen i store deler av Norge er kortere enn i andre deler av Norden og Europa, noe som også gjør det utfordrende å konkurrere uten særnorske støtteordninger og tollbeskyttelse for enkelte varer.

FNs relativt dystre spådommer om fremtiden og den globale matvaresituasjonen kan gjøre det verdt å spørre seg: Bør vi ta oss råd til å opprettholde et noe dyrere landbruk i Norge av beredskapshensyn og med tanke på fremtidig klimautvikling, eller skal vi kjøpe billigere produkter på verdensmarkedet så lenge vi har oljepenger å betale med? Lederen i Norges Bondelag er ikke i tvil:
– Vi har ikke råd til at verken det frie markedet eller få enkeltbønder skal diktere matproduksjonen. Til det står mye mer på spill i internasjonal matproduksjon, sier Nils T. Bjørke, som ber landbruksminister Listhaug utforme en politikk basert på egne gras-, korn- og beiteressurser.[/fusion_builder_column][/fusion_builder_row][/fusion_builder_container]