Gård m stabburNorge er mer enn en lang kystlinje med båtkultur,havbruk, fiske og spektakulære fjellformasjoner i havgapet. Du skal ikke langt inn i fra kysten før det landbruksbaserte kulturlandskapet tar over, preget av 1000 år med bruk og husdyrhold.

Kulturlandskapet er ikke et resultat av tanker og ideer om mest mulig rasjonell og effektiv drift. Det er snarere et resultat av at man i uminnelige tider har tatt i bruk de jordlappene som faktisk har vært mulige å bruke.

Gressproduksjon, korn og husdyrhold er fortsatt en av de viktigste livsnervene i innlandsnorge. Produksjonen foregår i det kulturlandskapet som det har tatt titalls generasjoner å etablere. Norsk bondekultur og -tradisjon anses å være unik og spesiell, og er dypt forankret i vårt nasjonale selvbilde. Vi har rent vann, ren luft, fantastisk natur og tradisjonell primærnæring i kriker og kroker av vårt langstrakte land. Men i konkurranse med resten av Europa er ikke den norske bondestanden konkurransedyktig alene. Man trenger i stor grad alle de muligheter for lokal verdiskapning som finnes i tillegg til tradisjonell drift.

Det man ikke kunne forutse for hundrevis av år siden var at kulturlandskapet i seg selv ville få en verdi i tillegg til den praktiske nytteverdien. Bygde- og gårdsturisme gir i dag et viktig bidrag til næringsutvikling i distriktene. Gårdsturisme, levende bygder og støler med seterdrift, lokalt produserte matvarer og høsting av sopp og bær fra naturen. Alt sammen tradisjonsbaserte opplevelser som appellerer til turister fra både inn- og utland. Dette er kanskje en motreaksjon på vår tids sterke effektivisering og industrialiseringen av landbruket. Folk bekymrer seg for ulempene som moderne masseproduksjon av mat fører med seg. Man snakker om dyrevelferd og antibiotikaresistente bakterier. De siste årene har det også blitt et sterkere fokus på økologisk drift og bærekraftig lokal produksjon. Det virker som om folk flest søker tilbake til det “opprinnelige”. Derfor er det overveiende sannsynlig at kulturlandskapet og tradisjonell drift vil ha en betydelig merverdi som turistmål, også i fremtiden.

Vi bygger stadig ned mer og mer landbruksjord i Norge. Det forsvinner anslagsvis 10.000 dekar dyrkbar jord hvert år. Økte krav til effektiv husdyrdrift og melkeproduksjon gjør at flere små og mellomstore bruk bruk legges ned. Beiteområder gror igjen av kratt og skog. På de siste 100 årene har skogarealet i Norge økt med over 50%, og trenden fortsetter. Norge gror rett og slett igjen. Skog er også en ressurs, men verdien er realiserbar kun en gang eller to pr århundre. Et kulturlandskap som kan tiltrekke seg turister representerer en reell og realiserbar verdi i et kortere perspektiv.

Signalene fra landbruksminister Listhaug og Solbergregjeringen gir ikke større grunn til optimisme for det norske kulturlandskapet. Det skal stimuleres til færre og større bruk. Norsk produksjon skal konkurranseutsettes i større grad, og man skal lempe på det norske tollvernet. Mer av midlene som tildeles landbruksnæringen skal gå til stordrift og volum. Føringene som regjeringen legger for de små og mellomstore brukene i Norge er relativt klart: Klar dere selv, eller legg ned.

Hvis mange av de små lokale brukene forsvinner går mye av kulturlandskapet med i dragsuget. Dermed er det er godt mulig at Norge mister noe som kan være utrolig verdifullt for lokal verdiskapning og desentralisert bosetting i fremtiden. Turister lar seg neppe lokke av krattskog og gamle hus som råtner på rot. Det er også lite sannsynlig at de ønsker å betale for opplevelsen av å besøke en robotdrevet kylling- eller svinefabrikk i industriell skala. Uten levende bygder er det sannsynlig at vil vi miste mye av den norske kulturarven. Hvis vi lar kulturlandskapet gro igjen og den norske landsbygda sakte men sikkert avfolkes er ikke dette noe som er enkelt å reversere, hvis vi skulle komme til å angre oss om 50 år.